Første uke er overstått!

Klokka tre i natt var det altså nøyaktig en uke siden jeg sist trakk nikotinrøyk ned i mine lunger. Jeg savner røyken, virkelig, men dette må gjøres. Det er fortsatt rart å ikke røyke, jeg tar meg i å tenke at "ja, men da tar jeg meg en røyk også er jeg på tur." eller noe i den duren ganske ofte, men nei. Vi klarer oss uten.
Som du kanskje vet, kjære leser, har jeg bare brutt rett av, ingen nedtrapping, ingen substitutter, bare helt hundre prosent nikotinfri. Og tro meg, mine kjære har måtte lide. De få gangene jeg har våget meg ut av huset, har jeg vært rar, nervøs, redd, sint, trist eller ett eller annet. Jeg er også svært nærtagende, og reagerer kraftig på hver minste ting. De har også måtte overlevd heftige følelsesutbrudd og mye tårer.
Selv om den største utfordringa har vært å sitte på kafe, er det andre ting som også er ille. Jeg sliter spesielt på busstoppet. Iallefall dersom det står en eller annen røyker og patter på kreftpinnen sin, da kjenner jeg det. Åndenød, skjelvinger, sinne og frustrasjon. Det kjennes ut som om noen presser brystet mitt inn mot ryggraden og gjør det vanskelig å trekke lufta helt ned. For å døyve smerten har jeg brukt å spise ei halv brødskive med leverpostei. Det er noe av det beste jeg vet. I går brukte jeg gulrøtter, og det funka også.
Det som er merkelig er alle luktene jeg nå får med meg og alle de nye smakene som åpner seg for meg. Jeg har funnet ut at jeg ikke tåler sterk mat noe godt, for da brenner det i hele munnen min, jeg er heller ikke noe glad i deodoranten min, nettopp fordi den lukter veldig sterkt, og jeg kjenner at jeg har fått skikkelig avsmak på eldre damer som bader i parfyme. Ikke bare gjør lukta meg kvalm, den henger igjen. Lenge!

Men jeg står på, og skal klare det.
Røykfrie Sunni.

På tur inn i sjette døgn som røykfri

Ja, folkens. På tide med en liten oppdatering på hvordan det går her i gården. Jeg har fått hoste, som jeg gjetter er flimmerhårene som vokser tilbake. Det klør i halsen og jeg er rastløs som faen. Sultfølelsen forsvinner aldri, heller. Så jeg knasker gulrøtter og brødskiver med leverpostei.
I går klarte jeg ikke å sitte i ro lengre, så jeg brukte fire timer på å ommøblere rommet, og rydde opp i skuffer og skap. Nå er tre bagger med klær satt på loftet og rommet er litt annerledes. Synd at jeg ikke kan flytte på senga. Den er litt upraktisk når den er så stor, men det får så være.
Natt til i går drømte jeg om røyk. Over alt hvor jeg snudde meg var det folk som røkte. Til og med vennene mine røkte meg i trynet. Ja, jeg sprakk i drømmen, men ikke i det virkelige liv! I går, når jeg kom ned på busstoppet stod ei jente der og patta ivei på den jævlepinnen, og jeg kunne kjenne suget i magen. Herregud, jeg ville slå jenta, bare fordi hun røyka!
Fingrene mine er også svært urolige. Jeg perler mye i barnehagen og holder fingrene opptatt med å doodle eller noe, nærmest konstant!
I forigårs prøvde jeg meg på å dra på kafè. Jeg tror kanskje det var litt for tidlig, for det hele endte med at jeg fikk et lite emosjonelt sammenbrudd, hvor jeg gråt i savnet etter røyken. Enn det? At det kryper så under huden på deg?! Sykt!
I kveld skal jeg en liten tur inn til byen igjen. Det blir nok litt tøft, men jeg skal klare det.

Røykfrie Sunni sier farvel!

Tredje dag uten nikotin

Ikke spør meg hvorfor jeg slutter å røyke, ikke spør meg hvordan jeg tenker å klare det og ikke spør meg om jeg har noen som helst tro på at jeg kommer til å klare det. For svaret er "vet ikke!". Planen er å se om det funker.
Akkurat nå har jeg begynt i praksis. Jeg stortrives. Nye rutiner og nye folk gjør det nok lettere for meg. Ingen på min avdeling røyker, så jeg slipper unna å lukta. Den heeeerlige lukta... Jeg skjelver lett i hendene mens jeg skriver dette, og jeg kjenner på meg at rettskriving ikke spiller noen rolle. Jeg er sliten i hodet, og det føles ut som en tåke har lagt seg over tinningen min. Jeg vet ikke om det er røyksuget eller stresset av å skrive oppgaver og ha praksis og planlegge og få til alt. Det er det som gjør dette vanskelig: praksisstresset! Jeg kjenner på det allerede. På fredag skal praksiskontrakten leveres, og jeg har ikke helt kontroll på det pedagogiske grunnsynet ennå.
Nå klør det intenst i hårfestet. Bare så dere vet det. Jeg tror jeg har blitt mer vimsete i løpet av de siste tre dagene. Alt klør og jeg har problemer med å sitte i ro. I morgen tror jeg at jeg skal trene. Det blir nok deilig. Jeg lurer på om jeg kanskje kan tvinge noen av vennene mine med på denne galskapen. Røykeslutten, altså, ikke treninga, der klarer jeg meg ganske godt selv. (det er selvsagt trivelig med selskap. HINT!!!)

Så, nå gå ut der, og spre det gode budskap:
"Røyk er ut!"

Klem,
Sunni

Ny uke, nye muligheter... Er det ikke det de sier?

I dag tidlig føltes dagen i dag som en eneste stor Blåmandag. Du vet, når det føles ut som helga var mer slitsom enn hverdagene, og du absolutt ikke er uthvilt. Det føltes ut som om bakfylla fortsatt hang i kroppen og jeg følte mest for å bare forsvinne i jorda (eller bare søke tilflukt under dyna). Uheldigvis er ikke slikt så lurt når man skal på skolen og ha årets siste musikktime. Musikktimen ble brukt til å utforske dypet av internett over min flotte nye telefon, som selvsagt kan kobles opp på skolens trådløse nett. Fantastisk! Hvilken luksus! Det føles nesten som om jeg har en liten datamaskin med meg over alt. Etter en ganske fatal gitartime stakk jeg inn til byen for å møte verdens beste venner (eller Sunnis Støttegruppe, som de også kalles). De snakket vett i et angstfylt Sunnihode og overbeviste meg om å ta litt lettere på livets små bagateller og heller tenke positivt. Kjære leser, du skjønner det at et Sunnihode er som regel fylt opp av masse virrvarr som Sunnier ikke helt klarer å holde styr på. Hun har nemlig en tendens til å tenke ganske mange idiottanker. Idiottanker er ikke bra. Derfor er det fint med en støttegruppe. Visste du at jeg også har en heiagjeng? For det har jeg nemlig. I dag ble jeg nemlig nødt til å ta opp ett relativt vanskelig tema, og i desperasjon ringte jeg til Maj for litt støtte og kloke ord. Det var ikke allverdens med kloke ord, men støtte kom det både fra henne og fra bakgrunnen, for i det jeg bestemte meg for å ta hånd om saken og bare spy det ut, jublet både den ene og den andre over telefonen og ropte "Heia Sunni! Go for it!"

Egentlig tror jeg at jeg liker tanken på at en ny uke bringer med seg nye muligheter. Det er liksom litt fint å slå en strek over det som har skjedd og fokusere på å gjøre den nye uka til en fantastisk uke. Nye muligheter, nye utfordringer og nye mål. Kanskje jeg skulle sette meg ett ukesmål, også får vi se om jeg klarer det innen søndag? Jeg gjør det. Ukesmål: Tørre å si det som må sies.

Har dere sett denne? Hun er søt! Se, nyt, le!

Overtrøtt og hyper

I dag stod jeg opp kjempetidlig for å komme meg på skolen. Det var kjempelurt. Skole er lurt.Spesielt lurt er det når man har forming på skolen. I dag gjorde jeg ferdig barneboka jeg har holdt på med ei stund. Den handler om en ensom liten mann som bor langt borte i en verden der monster også eksisterer. Boka heter "I Krokedal" og jeg er svært fornøyd.  

I ettermiddag lekte jeg med Maj og Mariem, og tror du ikke det tok av? Ikke nok med at cirka hele byen mest sannsynlig trodde vi var høy/rusa/full, men vi lekte også stille-rompe-sisten! Dette er altså en form for sisten/pegen, hvor man aker rundt på rompa, gjerne med krampeaktig latterkrampe, og prøver å ta hverandre. Maj vant, fordi jeg fikk så heftig latterkick at jeg falt om og mistet evnen til å bevege meg. Så dro vi inn til Choco Boco på Solsiden og gjorde oss til skam. (Vi lo uforskammet høyt nesten konstant).Vi eier ikke skamvett, tydeligvis. 

Men folkens: nå skal jeg innta horisontalen. 

Toodles. 

Ny blogg, nye muligheter

Noen av dere der ute vet at jeg har hatt diverse forsøk på å skrive blogg før, dere vet også at jeg ikke er særlig flink til å holde bloggen oppdatert, men jeg velger å prøve på nytt, med en ny utforming og ny adresse.

Nok en gang skal jeg prøve å skrive om de fine tingene i livet, og nok en gang vil bloggen inneholde både lister og lange avhandlinger.

I mine øyne skal en blogg handle om det som opptar deg i øyeblikket, og akkurat nå, i skrivende stund, er klokka halv tre på natta, og jeg skal tidlig opp i morgen. Jeg sitter i den mørklagte stua til Lars og Yngve, og jeg har egentlig ikke spurt om jeg kan overnatte. Det er ikke det at jeg tar det for gitt, men jeg har bare ikke kommet meg til det, og nå er det liksom litt for sent. Gutta har lagt seg, og Maj snorker ivei på sofaen bak meg. Jeg sitter altså alene. Før så brukte det å være alene å skremme meg litt, men akkurat nå er det faktisk veldig behagelig. Det er en slags ro over stua. Jeg liker godt å være hos L&Y. Leiligheta deres er liksom et lite fristed. De har vært veldig flinke til å sette ett personlig preg på alt som er her, og deres personligheter skinner igjennom. Det er rett og slett en sky av utopi her. Kreativiteten til Lars og humoren til Yngve sitter i veggene. Festene i denne leiligheta er magiske. Det er lenge mellom hver gang jeg opplever drama eller tull her, selv om jeg er leilighetas personlige utkaster. (Og det har vel skjedd mer en en gang, at jeg har måtte kastet ut noen. Kanskje nettopp deg?) Det er ikke ofte jeg våkner med fylleangst når jeg har vært ranglete her, for jeg vet at det ikke kunne skjedd noe galt her, uansett. Ikke det at jeg har det med å glemme ting som har skjedd på fylla, men alle har vel sine fylleskjelletter i skapet. Men la oss for guds skyld ikke gå inn på det. La oss heller tenke på det faktum at jeg må opp tidlig i morgen, og kanskje burde fokusere på å legge meg. Eller, til faen med det også, for en liten stund.

I dag så jeg The Exorsist for første gang, og jeg kan ikke akkurat skryte på meg at jeg har en sterk skrekk-mage. Jeg er som regel den første som hyler, den som hyler høyest og den som har dratt ut mest hår fra hodet etter en god skrekkfilm. Ikke det at jeg ser så mye på skjermen. Det er nok heller baksiden av en pute jeg fokuserer på, men i dag klarte jeg faktisk å få med meg hele filmen, uten at jeg rev ut ett eneste hårstrå. Jeg belastet heller ikke stemmebåndene unødvendig mye. Det eneste var en lang rekke av bannskap rettet mot Lars i hans idiotiske forsøk på å få meg til å spontant urinere i stolen. Det funka ikke. Jeg må nesten meddele at The Exorsist bærer preg av den tiden den ble filmet i, og at dens mangel på troverdige effekter faktisk talte til min fordel. Jeg nøt filmen med skrekkblandet fryd. Herlig å endelig kunne nyte en skrekkfilm, til tross for at jeg nesten begynte å hyperventilere ved ett par anledninger, at jeg holdt meg for ørene under de verste scenene og at jeg lot meg villig distrahere av facebook.

Nå tror jeg kanskje at jeg skal prøve å runde av for kvelden, så, god natt til deg.

Klem og alt slikt.