Ny blogg, nye muligheter

Noen av dere der ute vet at jeg har hatt diverse forsøk på å skrive blogg før, dere vet også at jeg ikke er særlig flink til å holde bloggen oppdatert, men jeg velger å prøve på nytt, med en ny utforming og ny adresse.

Nok en gang skal jeg prøve å skrive om de fine tingene i livet, og nok en gang vil bloggen inneholde både lister og lange avhandlinger.

I mine øyne skal en blogg handle om det som opptar deg i øyeblikket, og akkurat nå, i skrivende stund, er klokka halv tre på natta, og jeg skal tidlig opp i morgen. Jeg sitter i den mørklagte stua til Lars og Yngve, og jeg har egentlig ikke spurt om jeg kan overnatte. Det er ikke det at jeg tar det for gitt, men jeg har bare ikke kommet meg til det, og nå er det liksom litt for sent. Gutta har lagt seg, og Maj snorker ivei på sofaen bak meg. Jeg sitter altså alene. Før så brukte det å være alene å skremme meg litt, men akkurat nå er det faktisk veldig behagelig. Det er en slags ro over stua. Jeg liker godt å være hos L&Y. Leiligheta deres er liksom et lite fristed. De har vært veldig flinke til å sette ett personlig preg på alt som er her, og deres personligheter skinner igjennom. Det er rett og slett en sky av utopi her. Kreativiteten til Lars og humoren til Yngve sitter i veggene. Festene i denne leiligheta er magiske. Det er lenge mellom hver gang jeg opplever drama eller tull her, selv om jeg er leilighetas personlige utkaster. (Og det har vel skjedd mer en en gang, at jeg har måtte kastet ut noen. Kanskje nettopp deg?) Det er ikke ofte jeg våkner med fylleangst når jeg har vært ranglete her, for jeg vet at det ikke kunne skjedd noe galt her, uansett. Ikke det at jeg har det med å glemme ting som har skjedd på fylla, men alle har vel sine fylleskjelletter i skapet. Men la oss for guds skyld ikke gå inn på det. La oss heller tenke på det faktum at jeg må opp tidlig i morgen, og kanskje burde fokusere på å legge meg. Eller, til faen med det også, for en liten stund.

I dag så jeg The Exorsist for første gang, og jeg kan ikke akkurat skryte på meg at jeg har en sterk skrekk-mage. Jeg er som regel den første som hyler, den som hyler høyest og den som har dratt ut mest hår fra hodet etter en god skrekkfilm. Ikke det at jeg ser så mye på skjermen. Det er nok heller baksiden av en pute jeg fokuserer på, men i dag klarte jeg faktisk å få med meg hele filmen, uten at jeg rev ut ett eneste hårstrå. Jeg belastet heller ikke stemmebåndene unødvendig mye. Det eneste var en lang rekke av bannskap rettet mot Lars i hans idiotiske forsøk på å få meg til å spontant urinere i stolen. Det funka ikke. Jeg må nesten meddele at The Exorsist bærer preg av den tiden den ble filmet i, og at dens mangel på troverdige effekter faktisk talte til min fordel. Jeg nøt filmen med skrekkblandet fryd. Herlig å endelig kunne nyte en skrekkfilm, til tross for at jeg nesten begynte å hyperventilere ved ett par anledninger, at jeg holdt meg for ørene under de verste scenene og at jeg lot meg villig distrahere av facebook.

Nå tror jeg kanskje at jeg skal prøve å runde av for kvelden, så, god natt til deg.

Klem og alt slikt.