Første uke er overstått!

Klokka tre i natt var det altså nøyaktig en uke siden jeg sist trakk nikotinrøyk ned i mine lunger. Jeg savner røyken, virkelig, men dette må gjøres. Det er fortsatt rart å ikke røyke, jeg tar meg i å tenke at "ja, men da tar jeg meg en røyk også er jeg på tur." eller noe i den duren ganske ofte, men nei. Vi klarer oss uten.
Som du kanskje vet, kjære leser, har jeg bare brutt rett av, ingen nedtrapping, ingen substitutter, bare helt hundre prosent nikotinfri. Og tro meg, mine kjære har måtte lide. De få gangene jeg har våget meg ut av huset, har jeg vært rar, nervøs, redd, sint, trist eller ett eller annet. Jeg er også svært nærtagende, og reagerer kraftig på hver minste ting. De har også måtte overlevd heftige følelsesutbrudd og mye tårer.
Selv om den største utfordringa har vært å sitte på kafe, er det andre ting som også er ille. Jeg sliter spesielt på busstoppet. Iallefall dersom det står en eller annen røyker og patter på kreftpinnen sin, da kjenner jeg det. Åndenød, skjelvinger, sinne og frustrasjon. Det kjennes ut som om noen presser brystet mitt inn mot ryggraden og gjør det vanskelig å trekke lufta helt ned. For å døyve smerten har jeg brukt å spise ei halv brødskive med leverpostei. Det er noe av det beste jeg vet. I går brukte jeg gulrøtter, og det funka også.
Det som er merkelig er alle luktene jeg nå får med meg og alle de nye smakene som åpner seg for meg. Jeg har funnet ut at jeg ikke tåler sterk mat noe godt, for da brenner det i hele munnen min, jeg er heller ikke noe glad i deodoranten min, nettopp fordi den lukter veldig sterkt, og jeg kjenner at jeg har fått skikkelig avsmak på eldre damer som bader i parfyme. Ikke bare gjør lukta meg kvalm, den henger igjen. Lenge!

Men jeg står på, og skal klare det.
Røykfrie Sunni.