Første uke er overstått!

Klokka tre i natt var det altså nøyaktig en uke siden jeg sist trakk nikotinrøyk ned i mine lunger. Jeg savner røyken, virkelig, men dette må gjøres. Det er fortsatt rart å ikke røyke, jeg tar meg i å tenke at "ja, men da tar jeg meg en røyk også er jeg på tur." eller noe i den duren ganske ofte, men nei. Vi klarer oss uten.
Som du kanskje vet, kjære leser, har jeg bare brutt rett av, ingen nedtrapping, ingen substitutter, bare helt hundre prosent nikotinfri. Og tro meg, mine kjære har måtte lide. De få gangene jeg har våget meg ut av huset, har jeg vært rar, nervøs, redd, sint, trist eller ett eller annet. Jeg er også svært nærtagende, og reagerer kraftig på hver minste ting. De har også måtte overlevd heftige følelsesutbrudd og mye tårer.
Selv om den største utfordringa har vært å sitte på kafe, er det andre ting som også er ille. Jeg sliter spesielt på busstoppet. Iallefall dersom det står en eller annen røyker og patter på kreftpinnen sin, da kjenner jeg det. Åndenød, skjelvinger, sinne og frustrasjon. Det kjennes ut som om noen presser brystet mitt inn mot ryggraden og gjør det vanskelig å trekke lufta helt ned. For å døyve smerten har jeg brukt å spise ei halv brødskive med leverpostei. Det er noe av det beste jeg vet. I går brukte jeg gulrøtter, og det funka også.
Det som er merkelig er alle luktene jeg nå får med meg og alle de nye smakene som åpner seg for meg. Jeg har funnet ut at jeg ikke tåler sterk mat noe godt, for da brenner det i hele munnen min, jeg er heller ikke noe glad i deodoranten min, nettopp fordi den lukter veldig sterkt, og jeg kjenner at jeg har fått skikkelig avsmak på eldre damer som bader i parfyme. Ikke bare gjør lukta meg kvalm, den henger igjen. Lenge!

Men jeg står på, og skal klare det.
Røykfrie Sunni.

På tur inn i sjette døgn som røykfri

Ja, folkens. På tide med en liten oppdatering på hvordan det går her i gården. Jeg har fått hoste, som jeg gjetter er flimmerhårene som vokser tilbake. Det klør i halsen og jeg er rastløs som faen. Sultfølelsen forsvinner aldri, heller. Så jeg knasker gulrøtter og brødskiver med leverpostei.
I går klarte jeg ikke å sitte i ro lengre, så jeg brukte fire timer på å ommøblere rommet, og rydde opp i skuffer og skap. Nå er tre bagger med klær satt på loftet og rommet er litt annerledes. Synd at jeg ikke kan flytte på senga. Den er litt upraktisk når den er så stor, men det får så være.
Natt til i går drømte jeg om røyk. Over alt hvor jeg snudde meg var det folk som røkte. Til og med vennene mine røkte meg i trynet. Ja, jeg sprakk i drømmen, men ikke i det virkelige liv! I går, når jeg kom ned på busstoppet stod ei jente der og patta ivei på den jævlepinnen, og jeg kunne kjenne suget i magen. Herregud, jeg ville slå jenta, bare fordi hun røyka!
Fingrene mine er også svært urolige. Jeg perler mye i barnehagen og holder fingrene opptatt med å doodle eller noe, nærmest konstant!
I forigårs prøvde jeg meg på å dra på kafè. Jeg tror kanskje det var litt for tidlig, for det hele endte med at jeg fikk et lite emosjonelt sammenbrudd, hvor jeg gråt i savnet etter røyken. Enn det? At det kryper så under huden på deg?! Sykt!
I kveld skal jeg en liten tur inn til byen igjen. Det blir nok litt tøft, men jeg skal klare det.

Røykfrie Sunni sier farvel!