Tredje dag uten nikotin

Ikke spør meg hvorfor jeg slutter å røyke, ikke spør meg hvordan jeg tenker å klare det og ikke spør meg om jeg har noen som helst tro på at jeg kommer til å klare det. For svaret er "vet ikke!". Planen er å se om det funker.
Akkurat nå har jeg begynt i praksis. Jeg stortrives. Nye rutiner og nye folk gjør det nok lettere for meg. Ingen på min avdeling røyker, så jeg slipper unna å lukta. Den heeeerlige lukta... Jeg skjelver lett i hendene mens jeg skriver dette, og jeg kjenner på meg at rettskriving ikke spiller noen rolle. Jeg er sliten i hodet, og det føles ut som en tåke har lagt seg over tinningen min. Jeg vet ikke om det er røyksuget eller stresset av å skrive oppgaver og ha praksis og planlegge og få til alt. Det er det som gjør dette vanskelig: praksisstresset! Jeg kjenner på det allerede. På fredag skal praksiskontrakten leveres, og jeg har ikke helt kontroll på det pedagogiske grunnsynet ennå.
Nå klør det intenst i hårfestet. Bare så dere vet det. Jeg tror jeg har blitt mer vimsete i løpet av de siste tre dagene. Alt klør og jeg har problemer med å sitte i ro. I morgen tror jeg at jeg skal trene. Det blir nok deilig. Jeg lurer på om jeg kanskje kan tvinge noen av vennene mine med på denne galskapen. Røykeslutten, altså, ikke treninga, der klarer jeg meg ganske godt selv. (det er selvsagt trivelig med selskap. HINT!!!)

Så, nå gå ut der, og spre det gode budskap:
"Røyk er ut!"

Klem,
Sunni

Ny uke, nye muligheter... Er det ikke det de sier?

I dag tidlig føltes dagen i dag som en eneste stor Blåmandag. Du vet, når det føles ut som helga var mer slitsom enn hverdagene, og du absolutt ikke er uthvilt. Det føltes ut som om bakfylla fortsatt hang i kroppen og jeg følte mest for å bare forsvinne i jorda (eller bare søke tilflukt under dyna). Uheldigvis er ikke slikt så lurt når man skal på skolen og ha årets siste musikktime. Musikktimen ble brukt til å utforske dypet av internett over min flotte nye telefon, som selvsagt kan kobles opp på skolens trådløse nett. Fantastisk! Hvilken luksus! Det føles nesten som om jeg har en liten datamaskin med meg over alt. Etter en ganske fatal gitartime stakk jeg inn til byen for å møte verdens beste venner (eller Sunnis Støttegruppe, som de også kalles). De snakket vett i et angstfylt Sunnihode og overbeviste meg om å ta litt lettere på livets små bagateller og heller tenke positivt. Kjære leser, du skjønner det at et Sunnihode er som regel fylt opp av masse virrvarr som Sunnier ikke helt klarer å holde styr på. Hun har nemlig en tendens til å tenke ganske mange idiottanker. Idiottanker er ikke bra. Derfor er det fint med en støttegruppe. Visste du at jeg også har en heiagjeng? For det har jeg nemlig. I dag ble jeg nemlig nødt til å ta opp ett relativt vanskelig tema, og i desperasjon ringte jeg til Maj for litt støtte og kloke ord. Det var ikke allverdens med kloke ord, men støtte kom det både fra henne og fra bakgrunnen, for i det jeg bestemte meg for å ta hånd om saken og bare spy det ut, jublet både den ene og den andre over telefonen og ropte "Heia Sunni! Go for it!"

Egentlig tror jeg at jeg liker tanken på at en ny uke bringer med seg nye muligheter. Det er liksom litt fint å slå en strek over det som har skjedd og fokusere på å gjøre den nye uka til en fantastisk uke. Nye muligheter, nye utfordringer og nye mål. Kanskje jeg skulle sette meg ett ukesmål, også får vi se om jeg klarer det innen søndag? Jeg gjør det. Ukesmål: Tørre å si det som må sies.

Har dere sett denne? Hun er søt! Se, nyt, le!

Overtrøtt og hyper

I dag stod jeg opp kjempetidlig for å komme meg på skolen. Det var kjempelurt. Skole er lurt.Spesielt lurt er det når man har forming på skolen. I dag gjorde jeg ferdig barneboka jeg har holdt på med ei stund. Den handler om en ensom liten mann som bor langt borte i en verden der monster også eksisterer. Boka heter "I Krokedal" og jeg er svært fornøyd.  

I ettermiddag lekte jeg med Maj og Mariem, og tror du ikke det tok av? Ikke nok med at cirka hele byen mest sannsynlig trodde vi var høy/rusa/full, men vi lekte også stille-rompe-sisten! Dette er altså en form for sisten/pegen, hvor man aker rundt på rompa, gjerne med krampeaktig latterkrampe, og prøver å ta hverandre. Maj vant, fordi jeg fikk så heftig latterkick at jeg falt om og mistet evnen til å bevege meg. Så dro vi inn til Choco Boco på Solsiden og gjorde oss til skam. (Vi lo uforskammet høyt nesten konstant).Vi eier ikke skamvett, tydeligvis. 

Men folkens: nå skal jeg innta horisontalen. 

Toodles.